Fyret er sekskantet og bygd av granittstein, kleberstein og murstein, i alt 55.000 stein. I tillegg finnes en flott utvendig jerntrapp, som står like fin i dag, og flere smi- og støpejerns-konstruksjoner innvendig og på toppen.

Lederen av det norske fyrvesen, Claudius Schive, ville ha en «gammel og velprøvd» metode på et så avsides sted. Derfor ble fyret bygd som et kullfyr. En levende flamme i fyrets øverste etasje var synlig 18 nautiske mil (33 km) utover havet.

Det var selve kullet som brant, som i en esse, med trekk-kanaler fra nederste del av bygningen. Trekkåpningene ses også i dag på alle 6 sider. Flammen skulle være ca. 1 meter høy. Det skulle brenne fra 1. september til 25. april. (Her like under polarsirkelen er det lyst i sommerhalvåret).

Det gikk med 400-500 tønner kull og noe ved hvert år, ca. to tønner pr dag. Kullet måtte være av god kvalitet, og Parrolcoal ble kjøpt fra Skottland og Canalcoal fra England (Somerset?). Denne gamle metoden ble brukt i 20 år. I 1859 ble fyret ombygd for å bruke olje. Det ble ny topp, franske linser (second order) og speil, et «moderne» fyr, med blink hvert 4. min.

Villa Fyr er dermed trolig det siste fyr i verden som ble bygd som kullfyr, og det siste som hadde en levende kullflamme. Fyret var i drift til 25. april 1890. Flere nye fyr i området hadde gjort Villa fyr overflødig.

Husene og fyret ble nå (1890) tatt i bruk som losstasjon. Øya hadde hatt flere loser før 1890, men nå ble fyrassistentenes bolig tatt i bruk av losene, og fyret ble observasjonstårn. De drev losing utover 1900-tallet. Den siste losfamilien flyttet herfra i 1939.

Under okkupasjonen 1940-45 var Villa observasjonspost i 5 år. Fra 1945 var fyret og boligen forlatt, og begge forfalt. Den siste faste innbygger på øya flyttet i 1955, og husene er nå feriehus.

Mens det på øya fantes fyrvoktere, assistenter, loser og fiskere, var Villa et levende samfunn med voksne og barn, hverdag og fest. Nå er det noen feriehus og mange besøkende om sommeren, resten av året er det stillheten, vinterstormene og naturen som rår.

På 30 år hadde forfallet kommet langt, men noen lokale ildsjeler så historien og verdien i anlegget på Villa, og tok initiativ til en redningsaksjon. Villa Fyr Venneforening (VFV) (Friends of Villa Lighthouse) ble stiftet 3. april 1976. Deres mål er restaurering og bevaring av det gamle fyranlegget, som i dag består av et hus, en kai, et naust og selvfølgelig fyret. I de 40 år som har gått, er det lagt ned et enormt arbeid. Fyret har bl.a. fått ny topp.

Den nye toppen ligner den fra 1839, men er ikke en tilbakeføring, men et vernebygg. Trappen er sandblåst og malt, og fyret er kalket. Restaurering på murene har vært nødvendig. Huset er restaurert med nytt tak, skifte av vinduer, maling ute og inne, vannforsyning, solcellestrøm, nye vedovner og mye annet. Naust og kai er utbedret og vedlikeholdt.

Etter at det meste har vært eid av det offentlige, er nå hele anlegget overdratt til VFV. I 1999 ble hele anlegget fredet (protected by law). Alt arbeid på anlegget forgår i nært samarbeid med kulturmyndighetene. Hele anlegget framstår nå i god stand. Men – i et værhardt område er vedlikehold en evigvarende oppgave.

VFV legger også ned et stort arbeid med å presentere fyret som et kulturminne. Både fyret og omgivelsene er en severdighet, og det legges til rette for besøk. Det er utarbeidet en brosjyre om Villa Fyr på norsk, engelsk og tysk. Stien fra kaia til fyret er merket, og det holdes åpne dager med guiding og salg av mat. Boligen leies ut til overnatting, noe som er en spesiell opplevelse. VFV har også suvenirer, krus og T-skjorter. Utsikten fra toppen av fyret er fabelaktig. Anlegget ligger midt i et marint kulturlandskap. VFV regner med at ca 4000-5000 personer besøker fyret hvert år.

Arbeidet VFV legger ned er i tråd med ALK’s motto: Keeping Lighthouse Heritage Alive.